Jeg har tenkt mye på det med tekstene vi synger i
lovsangen i det siste. Og jeg må
innrømme det, av og til synes jeg det er vanskelig å virkelig mene det jeg
synger. Tekster som «Jeg vil gå dit Du går, hvor enn Du kaller hjelp meg å
følge. Jeg vil se de Du ser, hvert knuste hjerteslag.» Skjønner jeg hva det
innebærer om jeg virkelig mener det? Når jeg tenker over det, blir det ofte
vanskelig å synge slike sanger. Jeg vil så gjerne mene det jeg synger, ikke
bare synge noen fine tekster, men synge tekster med kraft i, og mene det.
Har lest en del i Jeremia, og for en mann!! Midt i et
samfunn hvor alle andre profeterte om fremgang og seier og bare bra ting, gir
Gud ham et budskap om straff, at de skulle overgi seg til fienden, så ville de
få leve. Kanskje ikke så rart at han ikke ble veldig populær. Han ble kastet i
en gjørmet brønn, han ble satt i gapestokk, i fengsel… likevel valgte han å gå
på det Gud befalte ham, komme med det budskapet Gud gav ham, ikke bare si det
folket og kongen ville høre. Selv om det
kostet ham alt. Han levde alene, og jeg er sikker på at han hjemme kranglet med
Gud mange ganger, gjerne ville slippe å komme med budskapet som gjorde ham til
en utstøtt. Det var bare han og Gud. Likevel var han villig til å gå på det Gud
fortalte ham, det Gud befalte ham å si. Gud var virkelig nok for ham! Kan jeg
si det samme?
«Jeg vil gå dit Du går» - hvor var det Jesus gikk? «Jeg
vil se de Du ser» - hvem var det Jesus så, var det ikke alle de som alle andre
støtte bort, de som ingen ville henge med. Han så enkeltmenneskene, ikke bare
folkemengden. Han brydde seg om folk, Han så dem. Ser jeg de rundt meg? På
jobb, skole, i nabolaget, i kirka... Vi som kristne burde jo være de som var best
på å bry seg om hverandre, ta vare på hverandre. Det var jo det Jesus gjorde,
og er det ikke nettopp det som er å være kristen? Bli så lik Jesus som mulig?
Jeg kjenner at det utfordrer, masse! Å skulle synge slike sanger, «Gud, vis meg
Din vilje, for dit Du går er også der jeg vil» Vil jeg egentlig det? Hvis jeg
virkelig tenker meg om, hvis jeg skjønner hva det egentlig betyr? Hadde jeg
vært like villig som Jeremia til å gi det budskapet han fikk å gi? Det å
virkelig mene det jeg synger er ofte ubehagelig, ukomfortabelt, det krever
offer.
Noen ganger trenger jeg å bli utfordret til å gå ut av komfortsonen for å gjøre det Gud vil jeg skal gjøre. Men av og til, har jeg funnet ut at det er greit å begynne
der jeg er, med å ønske å mene det jeg synger, eller kanskje til og med ønske å
ønske å mene det jeg synger, for av og til er det alt jeg klarer selv. Så får
jeg stole på at Gud da kan gjøre som Han har lovet, å hjelpe meg med det jeg
ikke klarer selv, «i styrke og svakhet…».
Gud, vekk opp mitt
indre, så jeg kan lære å tenke som Deg
Gud, åpne opp mine
øyne, så jeg ser hvem som trenger Deg gjennom meg
Jeg vil gå, dit Du
går, hvor enn Du kaller, hjelp meg å følge
Jeg vil se de Du
ser, hvert knuste hjerteslag
Gud, løs fri mine
hender, så de kan gjøre det de var skapt til
Gud, vis meg Din
vilje, for dit Du går er også der jeg vil
Jeg vil gå, dit Du
går, hvor enn Du kaller, hjelp meg å følge
Jeg vil se de Du
ser, hvert knuste hjerteslag
I styrke og svakhet
min tilflukt er, min tilflukt er i Deg
Jeg vil gå, dit Du
går, hvor enn Du kaller, hjelp meg å følge
Jeg vil se de Du
ser, hvert knuste hjerteslag,
Kan finne håp i Deg
